lørdag 31. august 2013

Hele Rogaland leser


Et av årets desiderte høydepunkt har for meg de siste årene vært utgivelsen av årets Hele Rogaland Leser. I år er det en antologi om makt i Rogaland. For en bombe av en bok! Jeg syntes hvert fall den var sterk. Det jeg har lest til nå...noen av diktene har jeg ikke fått lest skikkelig ennå.

Tittel: Makt, ofre og idioter - en antologi om makt i Rogaland
Forfatter: Bla. Bjørn Arild Ersland, Aslak Sira Myhre, Thomas Ergo, og Ida Løkås
Forlag: Frekk forlag
Utgivelsesår: 2013
Sideantall:145
Kilde: Bok jeg har fått (alle i Rogaland kan få gratis på biblioteket)

Litt om handlingen:
En samling tekster som er med på å stille spørsmål om hvor bra allmenn stemmerett har fungert, hvem har egentlig makt og hvem er ofrene? Er det egentlig noen vits i å stemme?

<<Rettedal var en politiker som brukte makt. Da han var ordfører i Stavanger, sikra han at olja kom til byen. Han hoppa glatt bukk over skillet mellom Høyre og fagbevegelsen og gikk i allianse med LO, AP og Jern og Metall i Stavanger. Det sikra at delegasjonen fra Oslo som skulle vurdere byen vår opp mot Bergen og Trondheim, ikke hadde noe annet valg enn å legge Statoils hovedkontor til oss. Mens bergenserne var arrogante og trønderne snakke om søknader og kommunal behandlingstid, fikk Statoil kontorer og tomt i løpet av noen timer i Stavenger. Og byen trengte det. Silda var slutt, hermetikkindustrien på hell og skipsbyggingen var konjunkturutsatt.>>

Sira Myhre side 5

Boken sier så mye om hvordan oljeindustrien på denne måten har vært med på å forme vårt fylke. Både på godt og vondt.  Boken er en samling tekster som kanskje skildrer mer avmakt enn makt. En bok som gir stemme til de som faller utenfor i vårt distrikt.
fra foter.com

Hva jeg synes:
Det er ikke tvil om at det er bidraget til Thomas Ergo som gjør sterkest inntrykk. 
Han skriver om ressurssvake Jonny André Risvik som ble brutalt torturert i ukevis før han ble drept av "venner" i en leilighet i et vanlig nabolag i Stavanger. Stavanger Aftenblad (aftenbladet.no) har i disse dager flere saker som omhandler denne tragedien. Jonny André og "vennene" hans var blandt de ressurssvake i samfunnet.

<<Over lengre tid sprayet de ansiktet ditt med isspray. I lengre perioder satt du fastteipet i en pinnestol i stua, mens du ble utsatt for disse grusomhetene. Ved minst én anledning var ansiktet teipet igjen, så kun nesen var fri. De to siste ukene av ditt liv fikk du minimalt med mat og drikke. Du fikk spise snus og sigaretter. Og du måtte spise pizza med påfyll som snus, sigaretter, kattemat, katteavføring og urin fra dine såkalte venner.
     Og til slutt ble du funnet, Jonny André Risvik. Du lå på ei tynn matte i gangen, med hendene foran deg, som i en fosterstilling. Jeg sitter og ser på åstedsbildet, og orker ikke å fortelle mer av hva jeg ser.
     Der ble du endelig funnet, Jonny. Liggende rett ved utgangsdøra.
     Bare noen få centimetere fra vår verden her ute.>>

Thomas Ergo side 139

Det som gjør meg så ekstra dårlig av å lese dette grusomme om Jonny er at samtidig som hans verste mareritt eskalerte og nærmet seg slutten....samtidig mesket vi oss med Gladmatfestivalen (den største et eller annet i norden eller europa eller...whatever), vi syntes sikkert også det var stas å høre at det er flest Porscher hos oss i vår region (eget utsalg og greier). Selv vet jeg at jeg gikk og gledet meg til konserten med Ozzy Osbourne som skulle være i Stavanger. I mens, midt i blandt oss i en leilighet foregikk de verste ting. Jonny forsøkte på et tidspunkt å flykte (Ergo lister opp 18 sjanser som Risvik hadde, store og små), han drar ned til Breiavannet i Stavanger for å vente på bussen. Forslått, opphovna og mishandlet...som Ergo også sier, kanskje har jeg sett ham uten å tenke over det?
        Har vi så nok med oss selv i dag, at vi ikke ser de rundt oss? Hadde vi sett, hadde vi da gjort noe? Hvems ansvar er det å tale de stemmeløses sak? Blir den egentlig fremmet eller drukner den i byråkrati og papirarbeid? 
       
<<Ein annan ting har me
òg å minnast. Det er slett ikkje visst, at folket, når det
"vaknar" og får ein vilje,
plent kjem til å vilja det same
som eg og du; det kan henda
det kjem til å vilja mangt som 
me ikkje vil. Men det er ikkje
det, det gjeld: å få alt folk til
å meina og tenkja som eg og
du; det gjeld om å få folk til å
meina og tenkja sjølv; vinn me
så langt, så er alt vunne.>>

Arne Garborg, Den nye rikstanken -1878

Jeg synes også Bjørn Arild Erslands stykke er veldig tankevekkende. Det er kalt Ildsjelene.
Forfatteren drar til Haugesund på jakt etter idioter. Hvorfor akkurat Haugesund? Ved hjelp av en enkel ligning danner han seg en hypotese om at det i Haugesund vil finnes flest idioter;
 
<<Idiot kommer fra gresk ἰδιώτης (idiōtis), «en person som ikke er interessert i politikk». (http://no.wikipedia.org)

+Ved kommunevalget 2011 var Haugesund den kommunen i Rogaland med lavest valgdeltakelse (59,2%)

= I Rogaland bor det prosentvis flest idioter i Haugesund.>>

fra side 61

Stemmer så denne hypotesen? Hvorfor stemmer ikke folk i Haugesund? Et festlig men ganske "skremmende" stykke fra Ersland.
Så hva synes jeg om boken? Den er spenstig i form av de mange forskjellige bidragene som er med (uttrykkt både som tegneserier, dikt, noveller, essays, fotografier osv.). Den er ei bombe av ei bok fordi innholdet gjør så sterkt inntrykk på leseren. Dette er en bok jeg egentlig skulle ønske at Hele NORGE leste.


onsdag 28. august 2013

Da duene forsvant

Foto lånt fra forlaget
I mai bestemte vi oss for å lese den nyeste boka til Oksanen i vår lille lesesirkel. Siden den gang har det vært sommer og ferie så vi har ikke rukket å ha ny samling før nå, i morgen. Derfor kommer denne omtalen litt sent. Dessuten, skal du lese boken bør du kanskje la være å lese dette.

Tittel: Da duene forsvant
Forfatter: Sofi Oksanen
Oversatt av: Turid Farbregd
Sideantall: 336
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Oktober
Kilde: Bok jeg har kjøpt

Litt om handlingen:
Boken handler i hovedsak om tre personer; Juudit, Edgar og Roland. Juudit er gift med Edgar, Roland og Edgar er fettere, alle tre er i historien uløselig knyttet til hverandre. Store deler av handlingen er lagt til Estland under 2.verdenskrig. Hvordan påvirker denne krigen disse personene og hvilke konsekvenser får disse krigsårene for deres senere liv? Vekselvis blir det også fortalt en annen historie, karakterene er kanskje de samme men settingen er lagt til Estland på begynnelsen av 60-tallet. Nå er Estland ikke lenger okkupert av Tyskland, men innlemmet i Sovjetunionen.

Hva jeg synes:
Hmm, hvor begynner vi her da? Først av alt synes jeg at dette ikke er Oksanens beste bok. Den er la meg si, artig konstruert(?) men til tider usigelig forutsigbar og jeg finner den til og med litt langtekkelig. Er det lov å si det? 
Foto fra foter.com


Jeg syntes boken startet veldig lovende og jeg syntes personskildringene sa mye om hvordan resten av boken ville bli.

<<Hun husket så altfor godt hvor flaut det var, følelsen da alle forestillingene om hva som var inntagende ved henne hadde slått feil, hvordan den nygifte mannen hennes skjøv vekk brystene hun bød fram, skjøv dem til den andre siden av senga som om han skjøv en tallerken bedervet mat tvers over bordet.>>
fra side 29

For meg sa dette så mye om Juudit, hennes håp og drømmer som på mange måter blir knust. Jeg synes også den sier noe om Juudits naivitet, hvordan hun fremstår som litt enkel i begynelsen. Det sier også mye om mannen hennes Edgar og hva slags mann han etter hvert viser seg å være. Samtidig er vi ganske nær et tidspunkt i boken hvor jeg lar meg sluke av en enorm hang til å tolke alt Oksanen skriver i diverse ulike retninger. Jeg lurer på hvor mange av mine funderinger som stemmer overens med hva forfatteren egentlig tenkte? Men det kommer jeg tilbake til...

Under lesingen av denne boken, fant jeg også ut at jeg egentlig ikke kunne så mye om Estland. For å få større utbytte av den syntes jeg det var litt viktig å få med seg hvert fall noen av hovedtrekkene. Kanskje mest for å skjønne hvorfor innbyggerne i Estland virker så fornøyde med å være underlagt tyskerne, samtidig som de på 60-tallet later til å gjøre alt for å fremstå som de ikke noensinne har likt dem.

Tallin, bilde fra foter.com
Som jeg sa innledningsvis, skal du lese boken bør du ikke lese dette. For her får du vite alt for mye om handlingen (tror jeg). Jeg leste nemlig denne boken på flere måter. Dels som en historie om selve Estland hvor Juudit (som kan bety lovet kvinne) er et symbol på Estland, hvor hun lar seg forlede til ekteskap med Edgar (som jeg ser på som Sovjet), så er hun elskerinnen til en tysker før hun igjen går tilbake til Edgar. I slutten av boken møter vi Evelin (som betyr noe sånt som fugl, jeg tenker også Eva) som er datter av Roland (som betyr ære eller djerv) og som på mange måter er det nye Estland. Den nye fuglen nå "Da duene forsvant". (Edgar betyr for øvrig noe slikt som lykkelig eller vinner)

Hele "duepoenget" synes jeg også er litt interessant. Duen er liksom et symbol på så mangt; offerdyr, uskyld, fred og evig kjærlighet... I boken er Juudit kjent for sin oppskrift på due som hun serverer tyskerne...

Man kan selvsagt også lese boken som en slags spenningsroman. Uten at jeg synes det var så interessant. På mange måter synes jeg ikke dette var en typisk Oksanen bok(?) Den fremtsår for meg som litt rotete (ja "det var den rette rauå så feis"). Det virker på meg som om Oksanen vil så alt for mye med denne boken. Hun vet bare ikke helt hvordan hun skal begrense seg. 

Men jeg synes boken er lærerik, interessant og den gir meg et bilde på andre verdenskrig som jeg ikke har tenkt så mye på tidligere. Men dersom du ikke selv tolker karakterene i boken (lar dem være symboler for noe annet) så synes jeg de blir noe "flate", karikerte og veldig forutsigbare.

Her er noen andre navn jeg syntes ogsa sa mye i fortellingen:
Rosalie - hvit rose, uskyldighet og ren kjærlighet
Hertz- frekvens/hyppighet
Lånt fra foter.com
Glück - lykke
Fürst - fyrste
Kålhode - idiot/lag på lag men ingenting inni

 
I utgangspunktet synes jeg selve hitorien er fiffig, et stilig "eksperiment" men den kunne kanskje blitt fortalt på to hundre sider, ikke tre hundre +? En sånn midt på treet bok for meg.

Her er noen andre bokbloggere som mener noe om boken: 
Åslaug
Rose-Marie
Elin
Ingun
Kari

lørdag 24. august 2013

Min leserprofil

Som flere andre bokbloggere har jeg laget meg en leserprofil. Opphavet til denne, er svenske Bokhora og den norske utgaven fra Bokmerker.

1. Hvilken bok leste du sist?
"Lysår" av James Salter. En bok jeg likte utrolig godt men som jeg trenger litt tid på å fordøye.

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?
Foto lånt fra Cappelen Damm
"I'm your man" av Sylvie Simmons. Et must for alle Leonard Cohen fans. Jeg er cirka midt i boka og jeg storkoser meg når jeg leser. For en utrolig spennende mann!

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?
Dersom man regner forskjellige forfattere og ikke antall bøker, så er det definitivt flest mannlige. Siden jeg leser (og har lest) en del serier er det noen forfattere som tar større plass en andre. Margit Sandemo tar jo opp en del meter alene...

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende?
Teller stort sett aldri. Men jeg pleier å merke meg når jeg har passert halvparten.

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv)
Jeg saumfarer forlagskataloger, blogger og bokanmeldelser. Etter at jeg begynte med blogging har det nesten blitt helt uutholdelig. Det er jo så mange bøker som frister!!!


Sagaen om Isfolket
6. Når er en bok for lang?
Når den hverken fanger eller fenger meg i det hele tatt. Gjerne er dette bøker som i filmutgave ville vært et kostymedrama. Forfatteren er gjerne rundt 30år og boken er ofte på 500 sider +. Det er ikke sikkert jeg avbryter slike bøker for undeholdningsverdien er ofte der. Men det skal særs mye til før jeg finner slike bøker fantastiske.

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?
Jeg leser nok mest på norsk (mest fordi man har jevn tilgang på lese-eksemplarer) men liker veldig godt å lese på engelsk.
 
8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?
Jeg er litt i Cohen-mood om dagen, så "So long Marianne" av Kari Hesthamar maser jeg til stadighet om.

Bilde fra foter.com
9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall – når gir du opp?
Jeg forsøker å gi alle bøker minst 100 sider. I enkelte uheldige tilfeller så gir jeg opp før det også. Men definitivt 50.

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din – og hvilken finnes ikke?
Dette er jo ikke akkurat en sjanger, men 2.verdenskrig er et tema som du definitivt finner mest av i mine bokhyller.

tirsdag 20. august 2013

Hulemannen

Foto lånt fra forlaget
På mange måter synes jeg bokhøsten preges av temaet ensomhet og savn. Også i den nyeste boken til Lier Horst er et av temaene ensomhet.

Tittel:Hulemannen
Forfatter: Jørn Lier Horst
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 350
Kilde: Lese-eksemplar

Litt om handlingen
I den 9. boken om William Wisting dukker døden opp i etterforskerens egen gate. Tre hus nedenfor det Wistingske hjem har det sittet en død mann foran et flimrende fjernsyn i flere måneder.
Det er ingenting som tyder på at det foreligger noe kriminelt bak dette dødsfallet, men Line (Wistings journalist-datter) synes det kan være interessant å skrive en feature artikkel om hvordan et menneske kan gå bort uten at noen legger merke til det. Hvordan kan slikt skje? Hadde han ingen familie eller venner? Dette er dessuten en mann som Line husker fra sin barndom. Etter hvert som hun graver i denne saken kommer det frem at alt selvsagt ikke er som det kan se ut til.

Parallelt med Lines undersøkelser blir det funnet en død mann i snøen i et skogholt. Også denne mannen ser ut som han har ligget død lenge. Wisting værer straks noe kriminelt men skjønner også at for å fakke gjerningspersonen er det essensielt at ikke media får snusen i saken. Så lenge morderen ikke vet at politiet er på jakt etter ham vil sjansen for å finne ham være større. Etter hvert vokser denne saken såpass i omfang at det også blir innhentet bisttand fra FBI.
Lånt fra foter.com

Hva jeg synes
Først av alt...jeg er så sinnsykt lei av at "Lier Horst er like god som Nesbø". Argh! Lier Horst skriver da så utrolig bra at man ikke trenger å "blande inn" Nesbø....

Jeg synes denne boken på så mange måter topper fjorårets prisvinnende krim, Jakthundene.
Plottet i boken er fantastisk og jeg synes karakterbeskrivelsene er veldig troverdige. Jeg har virkelig tro på at Wisting kunne fungert som politimann også utenfor bøkenes verden. Det jeg også synes er flott med bøkene til Lier Horst er at de ikke er så groteske og bestialske. Det er handlingen og hans skrivemåte som gjør at bøkene blir spennende og interessante, ikke at det er blitt brukt spektakulære våpen eller at offeret er blitt dissekrert av en morder med så mange finesser at til og med MacGyver ville vært misunnelig...nei, det er realismen som gjør det spennende. Det kunne ha skjedd i mitt nabolag, får jeg følelsen av.

Som i de andre bøkene veksler vi på å følge William og Line. Dette er også noe av det som gjør at bøkene blir spennende og skaper fremdrift. Akkurat når Line holder på å oppdage noe vender handlingen over til William....slik fortsetter det, og da MÅ man liksom bare lese litt til...

Noe annet jeg liker veldig godt med disse bøkene er at jeg blir kjent med Vestfold. Kanskje ikke like interessant for alle, men jeg synes det er veldig gøy å lære nye ting. I sommer måtte jeg til og med kjøre noen ekstra kilometer for å ta en kikk på Stavern, Farris bad osv. Er det flere som har det slik? Er det bøker jeg liker så synes jeg det er gøy å sjekke ut hvordan stedene som omtales faktisk er.

Jeg vet vel egentlig ikke om jeg har noe negativt å bemerke? Det eneste er kanskje at det er så dumt at man hele tiden skjønner at William og Lines jobber vil krysse hverandre, men det er jo litt av "greia" er det ikke?

Uansett, en bok jeg gledet meg til og som innfridde til de grader.
Løp og kjøp!





søndag 18. august 2013

Sex, musikk og vold

Foto lånt fra Samlaget
Jeg har lest boken Sex, musikk og vold av debutanten Erica Löfström.
Det har vært et interessant bekjentskap.

Tittel: Sex, Musikk og Vold
Forfatter: Erica Löfström
Utgivelsesår: 2013
Sideantall: 329
Utgitt av: Samlaget
Oversatt av: Janne Marie Fatland og Monica Aasprong (her er jeg litt usikker på om de har oversatt boka eller bare hjulpet forfatteren med å skrive på norsk?)
Kilde: Et lese-eksemplar jeg har spurt etter selv
Omslagsdesign: En glimrende jobb av Stian Hole.


Litt om handlingen:
Boken handler om journaliststudenten Beatrice. En selvdestruktiv, seksuelt utfordrende og rotløs ung dame som også har en spiseforstyrrelse. Beatrice hater det meste, men hater mest av alt seg selv. I boken følger vi henne gjennom en lengre periode (nærmere to år tror jeg) og ser hvordan hennes indre er med på å styre henne ned i mørket.

I starten av boken er det snart jul og Beatrice skal hjem på besøk til foreldrene i Falun. Et liv som er ganske fjernt fra hennes relativt hippe tilværelse i Stockholm;

<<Det stinkar her òg, ikkje drit, men sur menneskesveitte blanda med matavfall. Dei vaskar ikkje. Heller. Krympar meg då mamma tar seg ein klem som varer altfor lenge. Retten hennar til kroppen, kroppen til barnet sitt, tar aldri slutt. Det. Og ho luktar sveitte. Storparten av det tjukke, mørke håret hennar er gammal sigarettrøyk. Ingen klede på. Antakgeleg for å provosera. Om det kjem folk, tar ho iblant - etter eit visst press - på seg ei skiten frottèmorgenkåpe. Ingenting under, sjølvsagt. Det er forressten mi gamle. Frå ungdomsskulen. Ho luktar surt. Med ein flekk ved midja som eg trur er inntørka blod. Burde kalla henne mamma. Ho som står på kjøkkenet og slamrar no. Få meg til det.>>
fra side 35

Hva jeg synes:
Det har vært veldig interessant å følge Beatrice.
På baksiden av boken står det <<Eg er Beatrice og eg har komme for å øydelegge.>>
Denne linja i kombinasjon med omslaget gjorde at jeg fikk veldig lyst til å lese boka. Jeg synes omslaget står så i stil til innholdet. En litt sånn svensk-kul-tjei skjult bak en maske, sittende på bakken...for meg sier dette bildet alt.

Innholdsmessig er det av og til litt tungt å lese. 
Da mener jeg at det er så destruktivt og mørkt at jeg flere steder var tvunget til å ta litt pauser.
Kanskje treffer forfatteren noe som er litt nært hos meg?
Men dette er også det jeg kanskje synes best om også? At forfatteren tar oss med ned i mørket. Skildrer depressive følelser på en for meg realistisk måte. Det er gjenkjennbart.
Følelsen av mangel på tilhørighet, mangel på kontroll, ikke helt stole på at man er god nok...
Hvordan gir disse følelsene seg utslag?
Löfström går inn i disse følelsene, nesten velter seg i dem.
Det blir realistisk.
Hvert fall i mine øyne.
Boken kunne så fort ha blitt en "lettere chick-lit bok", det er den ikke.
     Selv ikke når Beatrice "går av hengslene" i sitt jag etter denne rette mannen, som hun tror er rocke-kjendisen Viktor. (Ikke i den forstand at hun forsøker å vinne ham, hun har ham for så vidt.) Det er mer et forsøk på å kontrollere ham. Hvem ringer han til? Hvem er han sammen med? Hvor mange meldinger har han på telefonsvareren sin...?

Boken er delt inn i svært korte kapitler. 69 om man inkluderer epilogen.
Dette synes jeg at er med på å gjøre boken lettlest, man klarer liksom alltid et kapittel til...
Men jeg skulle kanskje ønske selve boken var litt kortere? 
Boken er nesten skrevet som en dagbok. 
Det blir for meg veldig realistisk når boken skildrer Beatrice over så lang tid, men jeg skulle på mange måte ønske at man hadde kommet kjappere til "den store nedturen"? Hovedpersonens møte med psykiatrien og hvordan man skal komme seg opp igjen.

For meg er dette en smått dystopisk samtidsroman som tar opp alvorlige temaer på en troverdig måte. Boken inneholder dessuten det tittelen tilsier. 

Er det en bok for alle? Nei det tror jeg ikke.
Var det en bok for meg? Ja, akkurat nå var det det.

Skulle jeg ønske jeg hadde lest boken på svensk? Ja det skulle jeg (på mange måter har jeg litt "issues" som jeg ikke helt greier å komme fra. Jeg ser bare ikke for meg Beatrice som ei kul Stockholms-berte når hun snakker nynorsk...)

lørdag 10. august 2013

Blogg bloggere bloggest....

Foto lånt fra foter.com
Nå vil jeg bare si først som sist, som alt annet på bloggen min blir dette et ganske navlebeskuende innlegg. Men nå er det nå en gang min blogg også, så til dere som fortsetter å lese så får dere bare bære over med meg.

Som den egentlig ganske introverte personen jeg er (kun tøff i pysjamas og bak tastaturet) så har min opplevelse av å være bokblogger vært veldig interessant og lærerik.
Ikke minst har jeg "truffet" mange nye medbloggere som også er like "rare" som meg.
Fantastisk gode boktips har jeg fått og også en helt "ny oppdagelse" av litteratur.
Det siste halvannet året har vært supert!
 
Jeg føler for å skrive dette innlegget etter diverse diskusjoner (da primært på Facebook) som nylig har vært. "Hmmm nå skal hun si noe sutrete....." - tenker du kanskje?
Vel, det skal jeg altså ikke.
For der jeg i begynnelsen var særs hårsår og tok kommentarer veldig til meg, føler jeg at jeg i løpet av tiden som blogger har lært meg at det som kommer av kritikk:
1. trenger ikke handle om meg (nei unge Bråtveit, alt her i verden handler ikke om deg...)
2. ikke behøver å være negativt ladet
3. jeg må lese det som står skrevet og godta dette. 
4. jeg må forsøke å ikke tillegge kommentaren helt andre betydninger enn det som avsenderen har skrevet. Skulle avsenderen mene noe annet så får det være vedkommendes problem.
5.skulle ikke bloggen min holde mål i noens øyne er det nok av andre som leser.

Grunnen til at jeg skriver dette er for å illustrere at for egen del så er diskusjoner som de som nylig har foregått vært svært nyttige. Om jeg av den grunn vil gå bort fra "min stil", nei selvsagt vil jeg ikke det. Men de har vært nyttige i form av at jeg nå tenker meg om en ekstra gang eller to før jeg poster ting. Er jeg flink til det? Ikke alltid. Men nå er jeg i det minste mer bevisst.

Det er kjempeinteressant med bokblogging. Alle har vi ulik bakgrunn og alle skriver vi ut fra eget ståsted og egne preferanser. Det er dette som er spennende og som gjør det både lærerikt og gøy. 

(nå velger jeg å skylde på promillen...jeg ser dette innlegget utarter og ikke er på vei i den retningen jeg egentlig tenkte...)
 
Eget foto

Som vanlig leser jeg alt for mange bøker på en gang (uten å bli ferdig så fort som jeg helst vil) og det var nå, mens jeg leste Lysår av James Salter at jeg skjønte at undertegnede har endret seg litt det siste året. Vanligvis leser jeg forordet i bøkene, etter at jeg har lest boka. Jeg er redd for å få vite noe jeg ikke vil vite(*spoilers* mao.).
I Lysår er forordet skrevet av Richard Ford (forfatteren av bla.Sportsjournalisten og Canada). Dette er en forfatter jeg liker veldig godt så jeg tror det er av den grunn jeg faktisk leste forordet først.
Ford har prestert å skrive ikke mindre enn ca.12 sider om boken til Salter. Jeg vet eksakt når det sa "pling" i hodet mitt og jeg måtte erkjenne at Fords ord var "noe over mitt nivå".

<<Lysår er en fest av fiktive effekter, hvorav en god del er sørgelig komiske, alt under Salters tenksomme kontroll. Jeg snakker her om meningsbærende erindringer av verbets tider, fortellerstemmens sentensiøse (men gjennomborende, sylskarpe) kommentarer til handlingen, en romanstruktur som beveger og oppholder, forkorter og forlenger det som fortelles, for å motsi den trygge, gamle traveren om at betydningen finnes der forfatteren dveler. Boken har også et avslappet forhold til kronologi, narrativ kontinuitet og den gamle skrivekunstgjengangeren synsvinkel.>>
                                                                                                           fra side 10

Denne erkjennelsen satt på mange måter langt inne. Jeg måtte lese forordet hans flere ganger for å være sikker på at jeg fullt ut skjønte hva han skreiv om.  (Dette er litt flaut altså)
Men det var på mange måter i dette øyeblikk jeg fant ut at bloggen min aldri kommer til å bli noe "storartet", men at den fortsatt er "min greie" med "min stil". Så får man bare gjøre det beste ut av situasjonen ;-) Eh, bare for å ha det sagt...jeg har ALDRI på noen måte sammenlignet meg med ovennevnte forfatter, ei heller har jeg hatt noen grandiose forestillinger om mitt eget nivå. Jeg har på en måte bare tenkt at alt er mulig ;-) Det innser jeg nå at det ikke er. Hvert fall har jeg ikke viljen til det. Men jeg har tro på at bloggen min vil utvikle seg over tid. Uvisst i hvilken retning.
 
Likevel, jeg mener at jeg i det minste byr litt på meg selv her på bloggen, er ærlig og kanskje litt slitsom til tider. Har også funnet ut at jeg kanskje må oppklare det med lese-eksemplarer. Fordi 99% av alle lese-eksemplarer jeg får erverver jeg meg gjennom jobb. Det er ikke slik at postkassen min konstant er proppfull av bøker og at forlagene slenger litteratur etter meg. Nei, jeg er så "dum" at forlagene får to ting av meg....både salg og omtale.

Så vil jeg også bare si at det som er fint med disse diskusjonene er at det har vært nettopp diskusjon. Dette er noe jeg har savnet i bloggverden. 

Ja, nå skal jeg slutte å kjase mer i kveld....
Har bare hatt behov for å si dette i flere dager nå. 


 
 

mandag 5. august 2013

Magnhild

Foto lånt fra forlaget
<<Møt Magnhild. Fordi du fortjener det.>>
Dette er ordlyden på baksiden av lese-eksemplaret jeg har fått fra Aschehoug. Fordi jeg fortjener hva da? spør jeg.

Boken jeg har lest, "Magnhild" som også er "- en roman om sex, fyll og offentlig forvaltning" er jeg litt i villrede hva jeg skal synes om. Hvert fall er det nå midt på natt, jeg skulle sovet min dypeste (skjønnhets -) søvn og våknet frisk og opplagt til en ny arbeidsuke....men det gjør jeg F*#N ikke!!! Årsaken er "Magnhild". Skal jeg le eller grine? Erkjenne at jeg er ørlite granne misunnelig på denne høyst fiktive karakteren? Skal undertegnede gremmes fordi hun tidvis kjenner seg igjen?

Unnskyld at jeg er så lite høytidelig men denne trykksaken tar altså nattesøvnen fra meg. Lite visste jeg om det, da jeg åpnet den 206 sider lange boken.
"Magnhild" er ført i pennen/knastet på tastaturet av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk
Disse damene har også en blogg og twitter hvor de lar denne Magnhild få fritt utløp for sine sarkastiske kommentarer og hardtslående meninger (http://www.antibloggeren.com og @antibloggeren). Dette fant jeg nylig ut og har derfor ikke hatt gleden av å møte Magnhild før i dag.

Boken handler altså om Magnhild. 30 år fra, Møre og Romsdal. Som så mange andre fra til dels grisgrendte strøk på vestlandet har hun nå bosatt seg i hovedstaden.
Hun jobber nå i Direktoratet for forvaltning og IKT (*grøss*), er singel og bruker fritiden på å slenge ut sarkastiske kommentarer, feste og pule (ja mor jeg skrev pule...hvis du leser dette....tviler på du trenger lese videre, dette er uansett ingen bok for deg) diverse mannfolk hun kommer over. Alt dette gjør hun gjerne iført sine Christian Louboutin sko som ikke er så praktiske men som er med på å vekke interesse hos det motsatte kjønn.

Det Magnhild ikke har er: en jobb hun trives i, sans for LCHF, mannen i sitt liv, venner som er i samme situasjon som henne selv.

Ja, Magnhild har dessuten en storebror som heter Øyvind. Han tjener flust med penger og har i denne boken begynt å date Magnhilds tildligere småblubbete barndomsvenninne som nå er nystriglet og fresh hudpleier...

Dette livet er det altså Magnhild forteller oss om i boken sin. Boken er fortalt fra hennes synsvinkel. Språket er rett frem (om enn ikke språkvasket) og sarkasme og ironi er to begreper denne Magnhild vet å mestre. 

Selv om Magnild ikke er helt begeistret for sitt eget liv kunne hun langt fra tenkt seg livet til noen av venninnene sine. Ektemann og barn....ÆSJ! Som "alle oss" damer på +/-30  vet er disse to siste ingrediensene en særs viktig del av normen for hvordan hverdagslivet skal være i denne alderen. Mye av boken går også med til å skildre hennes antipati i så henseende.

Så hva synes jeg og hvorfor?
Dette er en bok jeg småflirer av og som sagt kjenner meg litt igjen i. Jeg tror alle har litt av Magnhild i seg uten at vi av den grunn tør å være helt henne (vet ikke helt om jeg har lyst heller).
Dette er grunnen til at jeg liker boka.
Jeg liker også fortellerstemmen, (til dels) humoren og beskrivelsene hun kommer med... er supre.

Jeg liker derimot ikke så veldig godt at det blir så stereotypt. En del av personene blir så overdrevet karikerte og jeg synes at navn som Laura og Magnhild er så alt for typisk trauste.  Det er greit å komme fra vestlandet...noen har navn som Linn og Kristine også der (eh, her)....
Til tider synes jeg også boken blir veldig "in" med alt sitt snakk om partysvensker, Louboutin, Adele, cava osv. Uten at det kanskje er en gyldig grunn (om man kan si det slik?) kjenner jeg at dette irriterer meg. Boken blir veldig 2013 (+/- noen år). Det er kanskje det jeg synes er bokens største svakhet også i mine øyne. "Magnhild" bør altså leses nå, helst burde den kanskje vært lest i fjor....

For meg blir dette en sånn tidstypisk riktig/uriktig bok som er frekk og som skal vise at kvinner også kan. I fjor kom Moran og Treborg ut med bøker jeg synes faller delvis inn i samme kategori. Dette er altså mine noe ambivalente synspunkter på denne boken som tross alt ga meg noen fornøyelige timer i formiddag.

Men boken er morsom, lettlest, frekk (til og med omslaget ble i drøyeste laget for enkelte i familien Bråtveit) og den blir nok definitivt en snakkis. I det minste til den neste Bridget Jones boka kommer ut.

(Sånn, da har jeg fått lirt av meg det jeg hadde på hjertet...mulig jeg får sove nå?)

Ps! Ja, boken er altså et lese-eksemplar jeg har fått gjennom jobb, den er på 206 sider og er utgitt av Aschehoug forlag. Sånn hvis det ikke kom helt tydelig frem.