søndag 30. mars 2014

Forfatterintervju med Kristine Storli Henningsen

Foto lånt fra forlaget
Jeg synes det er kjempestas at Kristine Storli Henningsen har tatt seg tid til å delta på et lite intervju. Forfatteren bak romaner som Innlandhete (Gyldendal 2013) og I skyggen av store trær (Gyldendal 2012) har denne gang gitt ut en dokumentarisk bok, Om vi heftes underveis (Cappelen Damm 2014). Boken handler om liv og skjebner til noen av dem som var på sjøen under andre verdenskrig, krigsseilerne.


           Storli Henningsen har intervjuet overlevende så vel som pårørende i arbeidet med boken. Dermed får vi oppleve nære og spesielle møter med mennesker som ikke bare har hatt medgang i livet. Selv ble jeg til tider ganske opprørt da jeg leste noen av historiene, litt sint og litt lei meg. Men det er godt at noen nå forteller om deres skjebner, skriver dem ned og samler dem mellom to permer. Jeg har ingen problemer med å anbefale denne boken, vil gjerne oppfordre flest mulig til å lese den.

Men som med alle bøker jeg leser og liker i denne sjangeren så blir jeg veldig nysgjerrig.
Så jeg har stilt forfatteren noen av de spørsmålene jeg lurte på. Sporty nok har hun svart meg.

Foto lånt fra forfatteren
Du har skrevet en bok om krigsseilerne. Hva var det som fikk deg til å skrive om dem, og hvorfor nå?
Jeg var på Risør Trebåtfestival i 2012 og skulle lage en reportasje om "Tangeruddampen". Hele festivalen var dedikert krigsseilerne - og jeg gikk nærmest inn i sjokk. Hvorfor visste jeg så lite om denne nære og viktige delen av vår historie? Jeg intervjuet noen krigsseilere og skrev artikler for diverse aviser og magasiner. Men det var ikke nok. Jeg ville vite mer, blant annet om konene og barna. Hvordan var det å vente på mannen sin i mange år uten et livstegn og så få tilbake en krigsveteran? Og hvordan var det for barna, som kanskje knapt kjente sin far, å få tilbake en mann som skulle bestemme hjemme? Og så var det alle de konene og barna som ikke fikk sine kjære tilbake - hver tiende sjømann måtte dø.
Jeg visste at jeg hadde dårlig tid, det er ikke mange gjenlevende krigsseilere. Så det var viktig for meg å skrive denne boken så fort som mulig. Det har derfor vært et intenst år, med mange intervjuer, mye lesing og redigering. Men det har vært verdt det. Det har vært en takknemlig jobb å gjøre, fordi krigsseilere og familier har vært opptatt av å formilde historien videre til nye generasjoner. Å få gjøre det har kjentes som et rent æresoppdrag,

Når du skrev denne boken, har du hatt en spesiell målgruppe du ville treffe?
(Som leser opplevde hvert fall jeg at den fint kunne leses uten noen større kunnskap om krigsseilerne.)
Jeg har vært opptatt av at boken skal nå en lesergruppe som kanskje ikke har lest så mye om verdenskrigen, og som var på det stadiet jeg var i 2012. Mange bøker om verdenskrigen er tunge og kompliserte og kan føles uoverkommelige å starte på. Min bok er for alle som vil lese et stykke spennende og gripende historie fra nyere historie, uten at de trenger å ha forkunnskaper om emnet.

Som leser fant jeg boken din på mange vis ganske opprørende.
Er det noe i arbeidet med denne boken som har sjokkert eller opprørt deg? 
Jeg ble opprørt over mye mens jeg skrev boken. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk var å høre om Jenny Kristiansens mor, som måtte skrive inn til Rikstrygdeverket og søke om penger hver gang hun skulle ha de mest basale ting. Penger hun helt rettmessig hadde krav på. Da Jenny fortalte om hvordan moren satt og skrev ydmykt etter klær og mat og brensel, brev hun fant lenge etter hennes død - det gjorde sterkt inntrykk.

En av historiene som kanskje gjorde mest inntrykk, var den til Aksel (Remøe).
Hvordan har det vært for deg å dele bla. hans historie.?
Jeg er både forundret og imponert over hvordan Aksel klarte å holde hodet kaldt i kritiske situasjoner, og om hvordan dette (og litt flaks) trolig reddet livet hans. Og mange ganger har jeg tenkt på hvordan det må ha vært å være alene igjen i livbåten i Nord-Atlanteren, etter at skipet hans hadde gått ned og en etter en i båten hadde mistet livet. Helt alene i timevis, med vissheten om at han skulle dø, opp og ned på bølgene i vinterstormen. Og så ble han reddet til slutt og lever den dag i dag. Det er som et ubegripelig eventyr.

Hva har vært det vanskeligste med å skrive en slik bok?
Det vanskeligste med å skrive boken har vært å kutte ned faktaene om krigen fra det enorme kildematerialet - og gjøre det enkelt og lett tilgjengelig. Og samtidig la alle som er med i boken få fortelle sin subjektive versjon av historien – og så sy det hele sammen. Det har vært utfordrende.

Tror du vi har lært noe av krigsseilerne skjebne? Tror du at vi ville behandlet dem på samme måte nå?
Jeg håper samfunnet har lært. I dag har vi helt andre kunnskaper om posttraumatisk stress, som var under forskningslupen på 50-tallet. Vi vet hvor viktig det er med anerkjennelse når man kommer hjem fra en krig og har gjort en innsats. Og ofte er det slik at anerkjennelse kommer etter en tid, slik det også har vært med krigsseilerne. Man kan være enig eller uenig i å sende folk til for eksempel Afghanistan. Men når de har vært der og gjort en innsats, så synes jeg det er det viktig at vi støtter demi etterkant. Mange av dem får mentale skader, men får ikke medaljer på lik linke som de som har blitt ”såret i strid”. Dette gir en klar parallell til krigsseilerne.


Etter alle intervju og all research du har gjort, hvis det er en ting du vil si du virkelig vil formidle med boken din, hva er det?
I en tid med høyt fokus på egen lykke og selvrealisering har jeg lyst til å minne folk om at det ikke er lenge siden vi var en del av en verdenskrig. Der var det mange som gjorde en innsats for å sikre demokratiet og som vi har å takke for at vi lever i et fritt land. Jeg håper jeg kan inspirere folk til å jobbe for noe som er større enn seg selv, og til å ikke glemme historien. Ved å kjenne historien kan man hindre den i å gjenta seg. Derfor er det så viktig å fortelle den til stadig nye generasjoner.



Da vil jeg til slutt takke Kristine for at hun stilte opp.
Mitt eksemplar av boken er et leseeksemplar fra forlaget.










lørdag 29. mars 2014

Sannheten om Harry Quebert-saken


Sannheten om Harry Quebert-saken er litt av en bok. For en story! For en humor!
Det er ikke egentlig en kriminalroman. Men du har i hvert fall et mord, minst.

Prøver å dekke over
reklameskjorta med en god bok.
Denne boken av Joël Dicker er noe av det bedre jeg har lest på lenge. Morsom og underholdende men samtidig også en bok hvor man får brukt hjernen. Dette er ikke en slik bok man kan skumlese og hoppe over flere sider i, her mener jeg på mange måter at alt må med.

Hva handler den om?
Etter å ha utgitt sin debutbok (som skulle vise seg å bli en megasuksess) sliter nå Marcus Goldman med skrivesperre. Kontoen begynner å bli tom og forlaget maser... Til slutt oppsøker han sin gamle lærer, forfatter og venn, Harry Qubert. Kanskje han har noen gode råd å komme med? Om Marcus ikke får den hjelpen han ønsker så oppdager han at Quebert en gang på midten av 70-tallet hadde et hemmelig forhold til en jente på femten år, Nola Kellergan. Om ikke den opplysningen er så dramatisk vil den snart få stor betydning for de to vennene. Liket av Kellergan (som forsvant på mystisk vis i 1975) graves nemlig opp i hagen til Harry og han blir snart arrestert  mistenkt for ugjerningen. Goldman som tror på sin venns uskyld starter sin egen etterforskning av saken samtidig som han dokumenterer det hele i bokform.
Den dramatiske løsningen på drapsgåten skal vise seg å være riktig sjokkerende.

Så hvorfor finner jeg den så morsom?
Her er det jo litt fri tolkning som ligger bak, det må sies. Navnevalgene er artige og jeg tenker at Dicker har hatt en spesiell tanke når han har døpt hovedpersonen Goldman (som også blir kalt "den makeløse"). Byen hvor handlingen er lagt, Aurora tipper jeg dessuten er valgt med tanke på romersk mytologi (er jeg far off her?). Likhetstrekkene mellom Nola Kellergan og Lolita er også nærliggende å trekke frem.
<<Ich bin die fesche Lola, der Liebling der Saison
Ich hab' ein Pianola zu Haus' in mein' Salon
Ich bin die fesche Lola, mich liebt ein jeder Mann
Doch an mein Pianola, da la ich keinen ran>>

-Raymond D. Douglas/Marlene Dietrich
       
        Jeg leser også boken som at forfatteren "spøker" med andre forfattere. I tillegg til Nabokov mener jeg også at bla. Richard Bach, Tjsekhov og Joyce er å spore i teksten. Dicker presenterer oss også for forlagsbransjen og jakten på den neste bestselgeren. En litt karikert men også litt troverdig beskrivelse av hvordan bokbransjen fungerer. På topp i januar og glemt i november... (hvor mange er det som snakker om "Politi" av Nesbø?)
        
       Jeg liker måten forfatteren skriver på. Dette er en underholdningsroman som virkelig har brukt prima ingredienser. Man lar seg fornøye, forundre og fordøye et særs artig plott. Jeg trodde hele tiden jeg skjønte hvem, hvordan og hvorfor...men boken har så mange vendinger at man egentlig aldri kan være sikker på noe.
       Jeg skrev innledningsvis at dette var en bok hvor jeg følte at alt måtte med. Det er vel også slik at jeg samtidig nok kunne tenkt meg at den var litt kortere. Litt usikker på hva jeg ville sløyfet men litt lang var den kanskje. Uanett en bok jeg anbefaler alle.

Jeg fikk et forhåndseksemplar av denne boka (Tusen takk Pax!), men da jeg så at Helge Winther Larsen hadde lest inn lydboka måtte jeg kjøpe den også. Dette var dessuten en bok som egnet seg godt i lydbokformat (da slapp jeg også alle skrivefeilene som var i mitt ukorrigerte eksemplar).

Andre som har skrevet om boken:
Ingalill/Moshonista




mandag 17. mars 2014

Harvest - av Jim Crace

I Clementines lesesirkel (på bloggen Har du lest) er det bare så vidt jeg klarer å følge med. Riktig nok leser jeg bøkene, det er bare så vanskelig å få blogget om dem.

I februar var det boken Harvest av Jim Crace som var månedens Booker-bok. Crace var for meg et nytt bekjentskap, et gledelig sådan. Jeg har hørt snakk om at dette skal være hans siste bok, noe som vel er typisk min flaks når jeg endelig har oppdaget en forfatter...
         Men tilbake til boken. For en bok! Allright, det var vel ikke en bok spekket med de villeste action-scener...men det var definitivt en bok som gjorde inntrykk. Jeg har lest at det er mange som sammenligner Jim Crace med William Golding, og jeg ser på en måte mange likhetstrekk. Jeg har riktignok bare lest Fluenes herre og Darkness Visible av Golding, men det er noe med stemningen som Crace maner frem som får meg til å sammenligne de to.





I Paris på Paris Musee D'Orsay finner du bla. dette fantastiske maleriet
av Claude Monet (1891) Haystacks End Of Summer Morning
Bokens handling er lagt til Storbritannia rundt den industrielle revolusjon. Vi følger innbyggerne i en liten landsby i det de er i gang med innhøstningen. Dette gjøres som det alltid har blitt gjort, i generasjon etter generasjon. Man kan virkelig se det for seg. I hvert fall så jeg for meg sensommer, sol og bønder som jobber i åkeren.
          Men så, i dette pittoreske landskap vil det snart skapes dramatikk. I utkanten av dette lille samfunnet kommer det tre reisende som slår opp leir. To menn og en kvinne, de maner alle til skepsis med det samme de dukker opp. Særlig fordi det samme natt som deres ankomst settes fyr på en bygning. Det bygges derfor snart opp til en stor konflikt mellom "oss" og "dem".  Det er i første rekke dette dramaet jeg fant spennende, men boken skildrer også (som sagt) hvordan bondesamfunnet på mange måter gikk over til industri. Småbondens dager var talte, jordlapper ble slått sammen til store landområder og kun den rikeste/mektigste stod tilbake. De andre var nå tvunget inn mot byene hvor de her ble en del av arbeiderklassen.

           Samtidig som boken så veldig godt skildrer et samfunn i endring, i et historisk perspektiv, er det også en bok som på mange måter er universell. For meg er den relevant i forhold til dagens samfunn, hvilke holdninger man har til nykommere og forandring. Mistenksomhet, ekskludering og kanskje en slags oppgitthet når man møter motstand hos de som styrer og bestemmer. For meg var denne boken perfekt, og når jeg tenker meg om så var det egentlig denne boken som var den beste Booker-boken i mine øyne (kanskje).

Anbefales!